Etappe 7 (31) Arzúa - Arca do Pino 14.september 2012 - 22 km

Typisk galisisk "Hórreo" - et slags stabbur hvor man lagrer korn og andre jordbruksprodukter og holder dem beskyttet mot fuktighet, mus og andre gnagere.

Fredag 14. september
Arzúa - Arca Do Pino   22 km

Nok en fin dag. Nesten litt kaldt fra morgenen av, men stigende til 25-27C om ettermiddagen.
Og enda en flat etappe, denne gang avsluttet med en ganske lang nedoverbakke.

Ingeleiv og Reidar klar til å ta fatt på en ny dags etappe

Gjennom morgendisen, utsikt over avslutningen av gårsdagens etappe.

Først gikk vi de 1450 ekstra meterne fra hotellet, gjennom Arzúa og ned til Caminoen.

..og endelig en postkasse. Først var de vanskelige å finne og så var det trøblete å få putta noe nedi.
Men vi fikk da endelig send avgårde postkortene.

Arzúa er en liten by på ca 7000 innbyggere, så det er fort gjort å gå gjennom, men tok et stopp på et bakeri for å kjøpe vann og litt snadder.

 Det var vanligvis veldig fredelig også i småbyen, ofte lite folk å se i gatene.



Så ut på langsbygda igjen. Stille og fredelig der også. Noen ganger stoppet noen "lokale" opp i kikket på oss og ønsket oss "Buen Camino!", men stort sett var det bare mest andre pilegrimer vi så.

Ingeleiv haler innpå en gruppe med pilegrimer.

På disse etappene gikk det veldig greit og vi kunne hold bra fart og vi tok igjen mange utpå formiddagene.
Kanskje derfor vi ble kalt "Norje-espressen" av farbror Gøteborg eller "Norway-express" av hans engelskspråklige vandrekammerat.
Farbror Gøteborg kunne vel ha vært i tidlig syttiårene, hans svære kompis Walter rundt 60  og tredjemann i gruppen en italiensklignende liten kar enda noe yngre. De holdt sammen så lenge så vi så dem, og det var over flere etapper. I motsetning til oss så hadde de seg noen øllpauser underveis , og ordnet seg med stempel samtidig, slik at de kunne telle hvor de hadde drukket øll, som han sa!
Men selv om de gikk seinere enn oss og fylte på underveis, så kom de seg fram og var ikke så lenge etter oss i mål på etappene.

Deilig med litt skygge...

Det var ikke like stille og fredelig overalt. Her lages det en ny vei.. Ny A 54 til flyplassen. Fra flyplassen til Santiago er veien allerede ferdig. 

"Her på Jæren me' potla å greve'"

..og så kommer det pluteselig noen andre som vil overta Caminoen. Da var det bare å stoppe og vente. Det var vel en 10-12 pilegrimer bak meg som sto og trippet og så på showet. Med til historien hører ei oppstressa bikkje som var bundet ved gårdsplassen til huset i front. Hun spratt rundt, rykte i tauet, gaulte og bjeffa og ville gjerne hjelpe til med å holde styr på kuflokken.

Så til lunch hos "Tia Dolores" (Tante Dolores) i A Calle (O Outeiro)

Farbror Gøteborg og gjengen var nettopp ferdig her da vi kom, men vi kan vel ikke henge alle øllene på dem. Derimot fikk han knipset et bilde av meg i nærkontakt med disse flaskene og nevnte noe om Aftenposten.

Liten bro ved O Oteiro



Sisre pause for dagen, Cola.Pausen i Salceda.

og så rett på Traktorkjøp i Oxén. "Store rabatter og innbytte"  ifølge sklltet på gjerdet

puh. bare 20km igjen til Santiago...

Litt etter 20 kilometersteinen kom vi over dette minnestedet..

Vi kom over flere slike "memorials" denne dagen. Det er en del hvert år som dør mens de er på  pilegrimsvandring til Santiago. I 2011 var det rundt 10-12 pilegrimer. For detaljer se linken
Peregrinos hacia la eternidad 1878-2011.
Her er det også tatt med noen som ikke var direkte pilegrimer men som har hatt sin betydning for Caminoen gjennom årene. Sykdom, ofte hjerterelatert, utslitthet og trafikkulykker er de mest vanlige årsakene.

¡Que el Apóstol les guíe a la casa del Padre!


Ingeleiv er ikke utslitt, hun tømmer sandalene for sand. Problemet med sandaler, bortsett fra regn er at det snuiker seg inn en god mengde med finkornet grus og sand underveis. For for all del, sandalene reddet turen.

Noen kilometer med nedoverbakke fra Alto de Santa Irene avsluttet dagens lette etappe.

Vi kom til turistkontoret som ligger rett før en kommer inn til Arca do Pino.

Her inne var det ganske fullt med pilegrimer som ville skaffe seg et rom for natten pg bak disken noen hyggelige ansatte som gjorde det de kunne for å hjelpe. 

De hjalp oss med å ringe etter noen fra hotellet, O Muiño de Pena. Hotellet lå noen kilometer fra Caminoen og hadde gratis hente- og bringe-tjeneste til og fra dette turistkontoret.

O Muiño betyr mølla på galisisk.Vårt hotel  var faktisk en ombygd mølle og lå i nydelige og fredelige omgivelser et stykke utenfor  Arca do Pino.

O Muiño de Pena

Noen bilder fra hotellets nydelige omgivelser

Veldig bra, alt sammen. Kun en eneste ting som bekymret litt. Bagasjen. Den var ikke kommet! 

Vi hadde fått ryggsekkene våre fraktet fra hotell til hotell helt siden Samos . det hadde vørt med forskjellige firmaer alt etter hvilke som hotellene hadde kontakt med. Det hadde godt fint. Sekkene hadde til nå stått i resepsjonen når vi ankom overnattingsstedene.

Vi hadde snakket om at vi skulle bære sekkene inn til Santiago selv ut fra en eller annen tanke om en "verdig" avslutning og følelsen av at Ingeleiv sine bein ville tåle det. 

Så typisk at dette skulle skje siste dagen!  

Proprietæren på hotellet gjorde en god jobb og fikk tilslutt lokalisert sekkene. De sto akkurat der vi hadde forlatt dem, ved resepsjonen på det forrige hotellet, (og sa ingenting!).  Det hadde ikke personalet der heller gjort, sagt noe. De hadde ikke ringt til Xacotrans enda de hadde gitt oss merkelapper for sekkene og tatt imot 6€.

De mente at vi skulle ha ringt selv. Først ble jeg veldig sur, så tenkte jeg at disse jentene hadde vært hyggelige og tjenestevillige, men  at de virket ganske urutinerte. Så da det ordnet seg med at de fikk brakt sekkene over til oss innen en time, roet jeg meg ned og har i ettertid ingen dårlige følelser for episoden.  Derimot vil jeg igjen takke eieren på O Muiño for god service og godt arbeid med å løse opp i dette. 

Vi er fremdeles litt usikre på hvem som egentlig skal ringe, men de andre hotellene hadde gjort dette som en selvfølgelighet.

Og etter at det løste seg med bagasjen smakte det godt med....

Dichoso el que anda por los senderos del Señor

 Vi hadde en del krefter igjen og gikk en liten kveldstur på stiene rundt hotellet.

VI avsluttet dagen med en middag med litt forviklinger. Det viste seg i etterkant at det var et par sykemeldinger på gang og at eieren hadde måttet kalle inn ekstrahjelp, blant annet sin egen tante. Ingen av disse kunne engelsk og spisesalen var full av utenlandske pilegrimer. Men det gikk greit til slutt.