Etappe 8 (32) Arca do Pino - Santiago de Compostela 15.september 2012 - 20 km

Lørdag 15. september
Arca Do Pino - Santiago de Compostela   20 km

Dette skulle være en lett etappe. En nærmest flat sjarmørstrekning, en defilering på snaue 20 km inn mot Santiago de Compostela.
Det blei ikke heilt slik. Det blei en del hardere enn forventet. Riktignok hadde vi våre litt-for-tunge sekker tilbake på ryggene våre, men dette hadde vi tatt høyde for da vi vurderte etappen på forhånd.
Mer skyldes det nok at vi hadde "sliteføre" de siste kilometrene inn til byen og fram til Pilegrimskontoret i Santiagos Historiske Senter. Vi gikk på asfalt og til slutt ganske lenge på stein (marmor). Dette tok på føttene.
Mest, kanskje, skyldes det hele temperaturen. dette blei den varmeste dagen på heile vandringen. Temperaturen endte oppe på 33C da vi avsluttet vandringen!

Ingeleiv gjør seg klar til siste etappe. På steinen til ventste står det 19,0 km!

De første kilometerene går på lettgåtte grusveier gjennom skogholt og litt mer åpent terreng.

Første stopp, vanningspause i Amenal etter ca 4 km.

Ny variant av gul pil viser vei....

en litt seig oppoverbakke i området rundt flyplassen (SCQ).. noen syklister måtte gi opp og begynte å traske... Men fint terreng for oss "Caministas".

Så etter ca 6 km kommer vi til monolitten som viser at vi nå kom inn i Municipio de Santiago. (Santiago kommune). Denne står like før vi  runder rundt nordenden av SCQ flyplass , Labacolla aeropuerto.

                                    

..og ikke lenge  etter hadde vi kommet oss trygt rundt nordenden av rullebanen og fram til det stedet hvor vi hadde planlagt lunch.

Case de Porta de Santiago. (Huset ved porten til Santiago).

Kort etter  kom vi til Capilla de Santa Lucía San Paio der vi ordnet et av dagens stempel.

 

 Vi  gikk på fine grusveier, men Ingeleiv måtte av og  til stoppe og tømme sandalene...

et fredelig og litt skyggefylt stykke vei

før vi kommer ut på mer åpent lende opp på høyden der Galisisk TV ligger (390moh)

Her fikk bød veien på valget mellom grus og asfalt. Valget var enkelt Ingeleiv tok seg av grusen og lot meg ta meg av asfalten...

Cola & Muffins...og en kikk i kartboka..

 Men så måtte vi gå på noen ekle brostein det siste stykket opp mot Monte Do Gozo.

Monte do Gozo er et sentralt sted på Caminoen. Det er ca 5 km igjen til Santiago og det er naturlig å ta en siste stopp her. Få i seg litt vann og kanskje litt mat.
Mange legger opp etappene sine slik at de tar den siste overnattingen her. Da har de kun 5 km i gjen å gå siste dagen. Vi undret oss litt på hvorfor de valgte å gjøre det slik, men tror kanskje at det har noe å gjøre med å komme inn til Santiago i god tid før Messen  kl 1200...
Monte de Gozo er også stedet hvor noen velge å starte sin mini vandring inn til Santiago. Det er flere som arrangere turer til Monte do Gozo for folk sim vil få litt Caminofølelse ved å gå sammen med de andre pilegrimene inn til Santiago. De får jo ikke noe Credencial, selvfølgelig, men for de som ikke å gå lemger kan det jo være et substitutt.

Monte Do Gozo, (370 moh) er den siste åsen før Santiago. Tradisjonelt også det første stedet hvor en kunne se tårnene på katedralen i Santiago. 

I dag er det vokset opp så mange trær, ikke minst svære eukalyptustrær som gjør at du ikke får den samme godfølelsen av å se målet...

I boka til Jon Brierley står det:
"The tiny chapel of San Marcos is the only thing left on the hill that gives any sense of history to this romantic sounding place."

""

Capilla de San Marcos

"

Utkanten av Santiago kan såvidt skimtes mellom trærne.

Pave Johannes Paul II besøkte Monte do Gozo for å lede en Messe August 1989. Denne skulpturen er til minne om den begivenheten.

enda et utsiktsbilde fra Monte do Gozo

Så var vi kommet inn til selveste Santiago. Det merkes på trafikken. For oss var det fremdeles noen kilometer med trasking på asfalt og til slutt på marmor.

Slik så Caminoen ut de siste kilometrene..

Det var lange strekninger med slike marmorplater. De farer ganske hardt med føttene og en kan  lure på om Himmelens Gater av Gull egentlig er noe for en vandrer.

Ingeleiv i gang med en langdryg siste kilometer

Den siste kilometeren ble enda lenger enn den hadde behøvd å være. Det var en god del folk i det historiske kvartalet og vi så ikke de siste merkene. Vi surra derfor rundt litt før vi fant veien til  Oficina de la Peregrinación - Pilegrimskontoret.   Katedralen var jo lett å finne , men pilegrimskontoret der vi skulle få det siste stempelet og våre fortjente "Compostelas" lå litt gjemt i ei smal gate litt nedenfor den store plassen som befinner seg utenfor katedralen.

Vi kom oss dit til slutt, fulgte den siste pila inn til venstre og havna oppi ei lang kø. Ganske varme og svette og litt slitne hang vi på stavene oppover trappa. Men det gikk ganske fort, Det viste seg at det var 5 funksjonærer som foretok stempling og utskriving av pilegrimsbevis, så etter vel 15 minutter hadde vi våre egne i hånden.

La Compostela

Denne gang lå hotellet vårt perfekt til. Da vi endelig kom ut av vrimmelen rundt Pilegrimskontoret, var det jo å løfte blikket på nytt og begynne å se etter hotellet. Det lå, som jeg hadde håpet, rett over gata !

Innsjekk og dusj og greier på hotellet, og så

  blei det utepils, chips og grønne olivener på uterestauranten ved plazaen nedenfor Katedralen.

 Vi nådde akkurat

18.00 horas: Santa Misa en lingua galega

og som en ser så bød på en liten utfordring. Den var på galisisk !

Dagen ble avsluttet med middag på hotellet...

Cordero de Dios que quitas

Los pecados del mundo

Ten compasión de nosotros

Cordero de dios que quitas

Los pecados del mundo

Danos la paz

***

Neste dag var det  "Misa del Peregrino"  kl 1200, litt vandring rundt i gatene rundt Katedralen og så fly til Madrid.
Det vil bli litt mer fra Santiago og katedralen  i neste blogg.

Etappe 7 (31) Arzúa - Arca do Pino 14.september 2012 - 22 km

Typisk galisisk "Hórreo" - et slags stabbur hvor man lagrer korn og andre jordbruksprodukter og holder dem beskyttet mot fuktighet, mus og andre gnagere.

Fredag 14. september
Arzúa - Arca Do Pino   22 km

Nok en fin dag. Nesten litt kaldt fra morgenen av, men stigende til 25-27C om ettermiddagen.
Og enda en flat etappe, denne gang avsluttet med en ganske lang nedoverbakke.

Ingeleiv og Reidar klar til å ta fatt på en ny dags etappe

Gjennom morgendisen, utsikt over avslutningen av gårsdagens etappe.

Først gikk vi de 1450 ekstra meterne fra hotellet, gjennom Arzúa og ned til Caminoen.

..og endelig en postkasse. Først var de vanskelige å finne og så var det trøblete å få putta noe nedi.
Men vi fikk da endelig send avgårde postkortene.

Arzúa er en liten by på ca 7000 innbyggere, så det er fort gjort å gå gjennom, men tok et stopp på et bakeri for å kjøpe vann og litt snadder.

 Det var vanligvis veldig fredelig også i småbyen, ofte lite folk å se i gatene.



Så ut på langsbygda igjen. Stille og fredelig der også. Noen ganger stoppet noen "lokale" opp i kikket på oss og ønsket oss "Buen Camino!", men stort sett var det bare mest andre pilegrimer vi så.

Ingeleiv haler innpå en gruppe med pilegrimer.

På disse etappene gikk det veldig greit og vi kunne hold bra fart og vi tok igjen mange utpå formiddagene.
Kanskje derfor vi ble kalt "Norje-espressen" av farbror Gøteborg eller "Norway-express" av hans engelskspråklige vandrekammerat.
Farbror Gøteborg kunne vel ha vært i tidlig syttiårene, hans svære kompis Walter rundt 60  og tredjemann i gruppen en italiensklignende liten kar enda noe yngre. De holdt sammen så lenge så vi så dem, og det var over flere etapper. I motsetning til oss så hadde de seg noen øllpauser underveis , og ordnet seg med stempel samtidig, slik at de kunne telle hvor de hadde drukket øll, som han sa!
Men selv om de gikk seinere enn oss og fylte på underveis, så kom de seg fram og var ikke så lenge etter oss i mål på etappene.

Deilig med litt skygge...

Det var ikke like stille og fredelig overalt. Her lages det en ny vei.. Ny A 54 til flyplassen. Fra flyplassen til Santiago er veien allerede ferdig. 

"Her på Jæren me' potla å greve'"

..og så kommer det pluteselig noen andre som vil overta Caminoen. Da var det bare å stoppe og vente. Det var vel en 10-12 pilegrimer bak meg som sto og trippet og så på showet. Med til historien hører ei oppstressa bikkje som var bundet ved gårdsplassen til huset i front. Hun spratt rundt, rykte i tauet, gaulte og bjeffa og ville gjerne hjelpe til med å holde styr på kuflokken.

Så til lunch hos "Tia Dolores" (Tante Dolores) i A Calle (O Outeiro)

Farbror Gøteborg og gjengen var nettopp ferdig her da vi kom, men vi kan vel ikke henge alle øllene på dem. Derimot fikk han knipset et bilde av meg i nærkontakt med disse flaskene og nevnte noe om Aftenposten.

Liten bro ved O Oteiro



Sisre pause for dagen, Cola.Pausen i Salceda.

og så rett på Traktorkjøp i Oxén. "Store rabatter og innbytte"  ifølge sklltet på gjerdet

puh. bare 20km igjen til Santiago...

Litt etter 20 kilometersteinen kom vi over dette minnestedet..

Vi kom over flere slike "memorials" denne dagen. Det er en del hvert år som dør mens de er på  pilegrimsvandring til Santiago. I 2011 var det rundt 10-12 pilegrimer. For detaljer se linken
Peregrinos hacia la eternidad 1878-2011.
Her er det også tatt med noen som ikke var direkte pilegrimer men som har hatt sin betydning for Caminoen gjennom årene. Sykdom, ofte hjerterelatert, utslitthet og trafikkulykker er de mest vanlige årsakene.

¡Que el Apóstol les guíe a la casa del Padre!


Ingeleiv er ikke utslitt, hun tømmer sandalene for sand. Problemet med sandaler, bortsett fra regn er at det snuiker seg inn en god mengde med finkornet grus og sand underveis. For for all del, sandalene reddet turen.

Noen kilometer med nedoverbakke fra Alto de Santa Irene avsluttet dagens lette etappe.

Vi kom til turistkontoret som ligger rett før en kommer inn til Arca do Pino.

Her inne var det ganske fullt med pilegrimer som ville skaffe seg et rom for natten pg bak disken noen hyggelige ansatte som gjorde det de kunne for å hjelpe. 

De hjalp oss med å ringe etter noen fra hotellet, O Muiño de Pena. Hotellet lå noen kilometer fra Caminoen og hadde gratis hente- og bringe-tjeneste til og fra dette turistkontoret.

O Muiño betyr mølla på galisisk.Vårt hotel  var faktisk en ombygd mølle og lå i nydelige og fredelige omgivelser et stykke utenfor  Arca do Pino.

O Muiño de Pena

Noen bilder fra hotellets nydelige omgivelser

Veldig bra, alt sammen. Kun en eneste ting som bekymret litt. Bagasjen. Den var ikke kommet! 

Vi hadde fått ryggsekkene våre fraktet fra hotell til hotell helt siden Samos . det hadde vørt med forskjellige firmaer alt etter hvilke som hotellene hadde kontakt med. Det hadde godt fint. Sekkene hadde til nå stått i resepsjonen når vi ankom overnattingsstedene.

Vi hadde snakket om at vi skulle bære sekkene inn til Santiago selv ut fra en eller annen tanke om en "verdig" avslutning og følelsen av at Ingeleiv sine bein ville tåle det. 

Så typisk at dette skulle skje siste dagen!  

Proprietæren på hotellet gjorde en god jobb og fikk tilslutt lokalisert sekkene. De sto akkurat der vi hadde forlatt dem, ved resepsjonen på det forrige hotellet, (og sa ingenting!).  Det hadde ikke personalet der heller gjort, sagt noe. De hadde ikke ringt til Xacotrans enda de hadde gitt oss merkelapper for sekkene og tatt imot 6€.

De mente at vi skulle ha ringt selv. Først ble jeg veldig sur, så tenkte jeg at disse jentene hadde vært hyggelige og tjenestevillige, men  at de virket ganske urutinerte. Så da det ordnet seg med at de fikk brakt sekkene over til oss innen en time, roet jeg meg ned og har i ettertid ingen dårlige følelser for episoden.  Derimot vil jeg igjen takke eieren på O Muiño for god service og godt arbeid med å løse opp i dette. 

Vi er fremdeles litt usikre på hvem som egentlig skal ringe, men de andre hotellene hadde gjort dette som en selvfølgelighet.

Og etter at det løste seg med bagasjen smakte det godt med....

Dichoso el que anda por los senderos del Señor

 Vi hadde en del krefter igjen og gikk en liten kveldstur på stiene rundt hotellet.

VI avsluttet dagen med en middag med litt forviklinger. Det viste seg i etterkant at det var et par sykemeldinger på gang og at eieren hadde måttet kalle inn ekstrahjelp, blant annet sin egen tante. Ingen av disse kunne engelsk og spisesalen var full av utenlandske pilegrimer. Men det gikk greit til slutt.