Etappe 4 (28) Sarria - Portomarín 11.september 2012 - 23 km

Stairway to Heaven ..?

Tirsdag 11.september
4. etappe Sarria - Portomarin  23km

Dagens etappe var en fin tur, mest på stier og smale veier. De første 15 km mye jevnt stigende oppoverbakke, men ingen brutale stigninger. 

Den mest brutale var vel kanskje den trappa vi måtte forsere opp heilt i starten. Den var litt tung på morgenstive bein og en kropp som ikke var blitt varm.

Etter trappa steg det enda jevnt oppover mot kirken vi var i kvelden før. En bareier hadde prøvd seg på litt markedsføring ved å antyde at baren hans var ved 111km merke. Men som i markedsføring forøvrig, - en lyver litt og pynter på fakta.....  111 kilometersmerket ligger 500m meter lenger oppe i bakken!

Ingeleiv venter på fotografen...

..og vandrer videre

Vi passerte kirken, Iglesia de Santa Marina og observerte disse maleriene med Pilegrimsmotiv på muren rett utenfor..Her er noen fragmenter:

Videre ut av Sarria forbi Mosteiro da Magdalena..

..over ei stripe med asfalt der Reidar suger blikket fast i noen pilegrimer foran oss og vil ta dem igjen med et eneste rykk....

og så bar det ut på landeveien igjen,..... mye grus......
Noen steder var det som på en vanlig norsk grusvei, amdre steder var grusen mer finkornet.
Den var ganske hardpakket så vi sank ikke nedi, men det er klar at når en vandrer på sandaler så settes det farge på føttene! Mine Gore-Tex jogge/hiking sko ble først gråere og så hvitere for hver dag.

Ingeleiv i fint driv over grus-Caminoen. Hennes favorittdekke nest etter de reine fjellstier.

Ganske mange slike partier på ruten. Fint med trær som skygger for sola...

Bare 100 km igjen....

Det ser grapset og forsøplet ut, men 100km merket er stedet hvor mange legger fra seg en stein som symboliserer deres byrder og pinsler. Noen legger fra seg en liten papirlapp med bønner eller ønsker. Noen skriver simpelthen at de elsker Laura eller Maria eller Sue. Og noen prøver å venne seg av med å tagge!
Hva han tenkte på han karen som ofra støvlene sine, vet jeg ikke. Kanskje de var utslitt, kanskje han hadde et annet par i sekken og tenkte at en annen fattig og trengende pilegrim kunne få  bruk for dem.
Eller kanskje han bare hadde gitt opp og gått barbeint for å få seg en taxi.

Men tiden var ikke inne for å gi opp, enda.
For rett rundt svingen var det lunch.  Og det var på tide, for da hadde vi gått ca 12 km.

Lunch i Morgade sammen med andre pilegrimer.

De fleste av disse pilegrimene var folk vi møtte underveis og snakket eller nikket og sa Buen Camino til opptil flere ganger om dagen. Mye av de samme folka traff vi igjen og igjen. De fleste pilegrimene er noen skikkelige morgenfugler og var på veien før vi fikk valgt ut frokosten vår. Men henimot middagstider begynte vi å ta dem igjen. Så ofte var det mange samtidig inne på herbergene,sjappene,barene for lunch.
Mange av de som fikk seinest hadde tydeligvis korte pauser for rett som det var, befant de seg foran oss i løypa igjen.

Og mens vi spiser sammen med de andre pilegrimene passer det kanskje med et vers :
(Hentet fra nattverdssatsen til Misa Campesina Nicaragüense av Carlos Mejía Godoy)

Vamos a la milpa a la milpa del Señor 
Jesucristo invita a su cosecha de amor 
brillan los maizales a luz del sol 
vamos a la milpa de la comunión 
vamos a la milpa de la comunión 

Milpa er her et jordstykke, helst brukt i Mellom-Amerika hvor de dyrker forskjellige slags vekster. Korn, grønnsaker, rotvekster. Mest mais, derfor symbolisert med bildet av maisåkeren nedenfor..

En slags "milpa" en maisåker vi tok bilde av rett før 100km merket.




Ferdig med lunchen, halvparten av etappen gjenstår. Vi gyver laus igjen gjennom vekslende terreng og landskap.

Nei, dette bildet er ikke tatt i Melsheia (Sandnes)!

Ved et veiskille sto dette korset. Samme opplegget her. De vandrende pilegrimer legger igjen sine sorger,pinsler,byrder, "vondter" , bønner symbolisert med steiner, eller også mer konkretisert med skrevne lapper.  Kanskje også et  og annet "Send a Message to Marie"..

Vi tog av til høyre. Den lille blå karen på vegviseren i høyre hjørne er Sykkel-Caministen..

Veldig typisk og ganske kult Galisisk landsbyhus. Hadde ikke vært overrasket om Idéfix kom ut og bjeffa på oss, men han lå vel og cool'an av i skyggen han som de andre bikkjene.

Så var vi framme i Mercadoiro til dagens siste offisielle rast, Cola-pausen. Vi hadde en Cola pause pr etappe, vanligvis den siste. Ellers var det lunch, og en liten" yugur natural" med sukker og  nøtte/snaks pause. Ellers pøste vi på med vann hver time eller etter behov.

Ingeleiv lesker seg på dagens Cola i Mercadoiro ca 8 km fra Portomarin.

Nå var vi over det høyeste punktet på etappen, Alto Páramo på 660 moh og nå bar det rakt nedover til Portomarin 350moh.


Der kom broen over til Portomarin i sikte..

En skiltjungel, men greit å vite hvor vi skal gå og hva elva heter.



Den heter altså rio Miño og er den lengste elva i Galicia. Den flyter i sørvestlig retning og treffer grensen til Portugal hvor den danner grensen mellom Spania og Portugal for resten av løpet før den renner ut i Atlanterhavet.

Ikke akkurat Glomma i vårløsningen...

Så var vi tilbake til dette bildet da. :

I

Nei, ikke "Stairway to Heaven", ikke Jakobstigen, men kun en trapp opp fra Rio Miño til Portomarin.

Etter at de dreiv og demmet opp elva for en del desenier siden så flyttet de heile byen opp på høyden bak elvebredden pga av flomfare! Ikke mye som tyder på det nå for tiden.

Stadig nye pilergrimer kommer inn over broen og opp trappa til Portomarin

Opp trappa og inn i en park for å slappe av før vi skal sjekke inn på hotellet.

Ingeleiv sjekker at beina fungerer brukbart før vi "bare" skal finne hotellet..

Hotellet het Pousada de Portomarin, et tidligere Parador som General malisimo Franco hadde latt bygge for å lokke turister til byen. De var gått konkurs og gjenoppsto som Pousada de Portomarin.
Ok, utstyrt med kart, beskrivelse og GPS på min Samsung SIII orienterte jeg flittig i vei.

Det blei 5 bom på siste stående !
Full kollaps og en lang strafferunde.
Det var for mange like og lignende navn på gang. Etter en stund gikk jeg inn for Ingeleiv sitt forslag, å spørre noen. Det var nok den beste løsningen, men ikke heilt problemfritt for til og med de lokalkjente rota litt rundt med navna. Men vi kom jo fram til slutt, lenge før det blei mørkt .


Så blei det innsjekk på hotellet og en middag på byen under søylegangen ved Plazaen  i Portomarin. Med utsikt til kirke og Ayuntamiento.

Til slutt et par utsiktsbilder fra hotellet, før vi tok natta og noen hissa på seg en heil kennel i nabolaget.

Men vi sovna tilslutt og fikk en god natts søvn. Etappen var egentlig veldig fin, til tross for strafferundene.